I Jesu fotspor

Du skal ikke gå langt inn i gamlebyen i Jerusalem før du går deg på et pilegrimsfølge. Du får lett øye på dem, de går gjerne i flokk, kledd i noe som viser at de utgjør en gruppe som hører sammen; gule capser, like T-skjorter eller noe annet snodig som reiseselskapet har funnet på. For de mange turistene som hvert år kommer til Jerusalem, er dette selve høydepunktet: å gå den samme veien Jesus gikk da han var på vei for å bli korsfestet; Via Dolarosa, smertens vei.

Selv kan jeg ikke for at jeg synes det er litt underlig med alle disse gruppene som går i flokk, bytter på å bære et kors og som synger salmer på veien. Ikke fordi at jeg ikke kan forstå at de føler en nærhet til Jesus når de er så fysisk nær de omgivelsene han levde i. Jesus blir mer virkelig her nede når en lar det synke inn at det var her han levde i tid og rom, det var her Gud ble menneske i kjøtt og blod.

Men det som vekker undringen i meg, er at så mange av de som vandrer sin vei til gravkirken, virker så innadvendte. Det handler om pilegrimene og om Jesus, alt annet stenges ute. Derfor tror jeg ikke mange av pilegrimene løfter blikket mens de går nedover smertens vei og legger merke til de israelske flaggene som henger ut fra vinduene eller står på toppen av hustakene, synlige tegn på israelske bosettinger inne i gamlebyen og tegn på at palestinere er i ferd med å bli presset ut av egen by. Utenfor gamlebyens grenser blir det årlig ødelagt mellom 100-200 palestinske hjem og familier satt på gaten, en smerte som kjennes på kroppen for de som rammes og en smerte vi også utfordres til å ta innover oss.
Egentlig tror jeg ikke mange av pilegrimene i det hele tatt tenker over at de vandrer på okkupert jord når de vandrer smertens vei eller de blir busset i full fart inn til Bethlehem for å se fødselskirken før de blir busset ut igjen.

I Jerusalem går man bokstavligtalt i Jesu fotspor, men for meg som kristen, har det å gå i Jesus fortspor først og fremst en betydning som strekker seg utover det å vandre der han gikk. Jesus kom til dette landet og han kom til de fattige, marginaliserte og utstøtte. Han kom med fred og rettferdighet. Det var her han sa; Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Da handler det å gå i Jesu fotspor om å løfte blikket, ta inn det som skjer rundt oss her og nå, i vår verden. Det handler om å se urett, kjenne på smerten til de som lider og det å prøve å gjøre noe med den urett og smerte vi er vitne til.



Utenfor gravkirken står det alltid en stabel med kors lent opp mot veggen. Når pilegrimene kommer fram til målet, får de løftet korset av sine skuldre før de går inn i kirken og kanskje kjenner de på en letthet når de går inn. Likevel ligger det tunge byrder på pilegrimenes og alle andres skulder som vi ikke kan løfte av oss på lenge: det er tyngden av traumene barna i Yanoun er rammet av og som gjør at de ikke våger seg bort i fra landsbyen sin i redsel for å komme inn i synsfeltet til de israelske bosetteren, tyngden fra skubbingen og pushingen som finner sted i køen inn til kontrollposten hver morgen, hvor fortvilet arbeidere forsøker å få en god plass slik at de ikke kommer for seint til arbeidet og dermed kan miste jobben, tyngden av redselen til kvinnen som hver morgen står opp og går til vinduet for å se i israelske soldater har kommet for å rive huset hennes og tyngden av slitet kvinnene i Jubbet adh Dhib har med å vaske klær i store vaskebaljer fordi Israelske myndigheter nekter landsbyen innlagt strøm. Dette og mye mer, er byrder som ligger tungt på våre skuldre, byrder det ser ut til at vi må bære lenge.