Matprat

Møtet med Palestina er ikke bare møtet med et land under okkupasjon, men her skal jeg faktisk bo i tre måneder og må forsøke å etablere en slags hverdag. En hverdag trenger hverdagsgleder og mat er hverdagsglede.

Ikke langt fra leiligheten vår finnes en grønnskaksbutikk som bugner over av all slags frukt og grønnsaker, det er bare å plukke etter som hjertet og magen begjærer, posene blir tunge og mange. Jeg benytter virkelig anledningen til å fråtse i de fineste råvarer.

Litt verre synes jeg det er med slakteren som ligger vegg i vegg, dyreskrottene henger i vinduet og jeg har kviet meg i over en uke til å gå inn, men i dag måtte jeg til pers. Jeg dårlig i arabisk og han bak disken like dårlig i engelsk og jeg kom ut med noe jeg ikke riktig visste hva var, men etter en runde på kjøkkenet smakte det ikke så verst. Men jeg er ganske sikker på at det ikke blir kjøtt på menyen i morgen.

Desto større er sjansen for at det blir en nok en pose med helt varme, ferske pitabrød. De selges fra små bakerier i de trange gatene i Bethlehem og er helt uimotståelige når en kjenner lukten komme i mot en på vei hjem om ettermiddagen.

Men i dette landet r ikke bare mat mat, mat er også politikk og en del av det bilde som viser hva som skjer under okkupasjonen. Størstedelen av matvarene som selges her inne på vestbredden kommer fra Israel. Palestinske matvarer får en nesten ikke tak. Nesten alt vi kjøper er produsert i Israel; melk, smør, frukt, grønnsaker. Så ønsket om å støtte palestinske bønder og matprodusenter, er ikke lett å gjennomføre.

Da er det godt med den lokale kjøpmannen nede i gata; Vil dere ha israelsk eller palestinsk Yoghurt? Vi tar den palestinske vi, selv om den er dyrere.