En stille protest

Det er fredag i Betlehem, klokken nærmer seg 17.30 og mørket har lagt seg over byen. Vi er på vei opp til muren og porten der bilene og bussene passerer på vei til Jerusalem. Vi hører raske fottrinn bak oss, det er noen som tar oss igjen. –Å, så dere er de nye ledsagerne? En nonne smiler mot oss og ønsker oss velkommen til Betlehem. –Kom, bare følg meg, sier hun og vi følger etter. Oppe ved muren står en liten flokk, tre, fire nonner og noen andre. Vi starter en stille vandring langs muren, mens nonnene leder oss i bønn, først på latin, så på engelsk;

Hill deg, Maria, full av nåde,
Herren er med deg,
velsignet er du iblant kvinner,
og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.
Hellige Maria, Guds mor,
be for oss syndere,
nå og i vår dødstime.
Amen.

Det er sterkt å gå langs muren i bønn. En ukes arbeid i Betlehem er over og det er ikke mye vi har fått utrettet, bare små dråper i det uendelig store havet. Samtidig har det vært en uke hvor vi har sett og lært mer om hva som skjer her, sett hvordan okkupasjonen holder mennesker fast med et jerngrep. Det vi har sett fyller oss med uro, veien fram til forsoning og fred virker uendelig lang. Da er det godt å kunne ty til bønnen, der våre ord og handlinger ikke strekker til, der kan kanskje Gud gjøre noe.

Hver fredag finner denne bønnevandringen sted, en stille protest mot muren som gjør livet og hverdagen så vanskelig for mange palestinere og så står som et skremmende monument over hvordan vi mennesker kan bygge stengsler oss imellom.