Okkupert barndom

Hello! How are you? What’s your name? Du har ikke vært lenge på Vestbredden før smilende barn kommer i mot deg og snakker til deg på engelsk med en sjarmerende aksent. Selv de aller minste, de som bare går i barnehagen, kan såpass med engelsk at de roper til deg, idet du går forbi. Barna møter du overalt, enten du er på besøk i en avsidesliggende landsby, går gjennom flyktningleiren Al Azza, eller blir omringet av en flokk skolebarn på full fart hjem igjennom gamlebyen i Betlehem. Barna utgjør ca 50 % av befolkningen på vestbredden, hvis vi regner som barn alle de som er under 18 år.

Etter en måned i Palestina har jeg møtt mange barn, mottatt mange smil og på mange måter er det godt å se at palestinske barn og ungdommer er ikke så forskjellige fra barn og ungdommer i Norge. Søsken krangler og springer etter hverandre, de aller minste maser på foreldrene sine, de snakker om fotball, lek og framtidsdrømmer, og ungdommene som jeg møter hver lørdag i flyktningleiren når vi har engelskundervisning er ikke så opptatt av engelsk; derimot er jentene opptatt av å se på guttene og guttene opptatt av å se på jentene. Skulle bare mangel, de er jo tross alt 14 år.

Men barndom i Palestina har også en annen side, en barndom som er preget av okkupasjon. For i et land som har vært okkupert i over 60 år, er det selvsagt at okkupasjonen påvirker hverdagen til barna.

Hver dag må barna i An Nu’man gå gjennom en militær kontrollpost for å komme til skolen. Landsbyen deres ligger på en side av muren og skolen på den andre. Eksemplene er mange på at soldatene har utsatt dem for unødvendig trakassering og bare det å måtte forholde seg til bevæpnede soldater hver dag, er en påkjenning som barn burde være foruten.

Barna i Jubbet adh Dibh må leve i sin landsby uten strøm og uten bilvei. De må gå til skolen hver dag på stien som fører ned til nabolandsbyen. Avstanden er ikke så veldig lang, men om vinteren gjør regnet stien uframkommelig og alltid er de redd for å møte bosettere fra bosettingen i nærheten på skoleveien.

Tilbake til engelskundervisningen i flyktningleiren. Der lærer vi ord som refugee, camp, occupation, ord som ungdommene må bruke for å beskrive seg selv, ord som er en del av deres identitet, ord som beskriver den harde virkeligheten.

De fleste palestinske barn kjenner noen i nær omgangskrest som har vært utsatt for voldelige handlinger fra den israelske hæren og som er eller har vært fengslet av israelske myndigheter. Mange barn har selv vært utsatt for vold fra hæren eller vært i fengsel. I følge israelsk lov kan ikke barn under 16 år bli dømt. Denne loven forbigås ved at 14 åringer risikerer å måtte sitte i varetekt i 2 år før de blir stilt for retten og får en eventuell dom. I den stadig pågående konflikten er ofte barna et direkte mål for Israelske soldater og en del av Israels fiendebilde.

Traume er et ord som ofte går igjen når vi snakker med palestinere om hvordan de har det. – Vi er alle traumatiserte, sier rektoren på Talitha Kumi Lutheran School i Beit Jala, når vi spør ham om han kan angi et antall på hvor stor andel av barna som lider under traumer.
Palestinske barn lever under traumatiske forhold. De er en del av et traume omfatter alle generasjonene og hvor traumene går i arv, et traume som er pågående og ikke avsluttet, og et traume som er både direkte og indirekte. Undersøkelser viser at et sted mellom 40- 70 % av barna har symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

Til tross for dette ser det ut til at de Palestinske barna er utrolig motstandsdyktige. Når du snakker med barna har de tro på en bedre framtid og de har tro på at utdanning skal være med på å bringe dem dit. Barna ser også på seg selv som aktive deltagere i en politisk kamp og at de kan være med på å gjøre en forskjell.

Ikke så rart da, at det er barna som går i første rekke hver fredag når beboerne i landsbyen Al Masara demonstrere mot muren. Det fleste voksne velger å ikke bli med på marsjen opp til piggtråden som sperre veien og hvor soldatene står. Jeg spør tolken vår, Joseph, om hvorfor det er så få vokse med. –De våger ikke, sier han, det er bare barna som har motet som skal til for å demonstrere.