Okkupert barndom

Hello! How are you? What’s your name? Du har ikke vært lenge på Vestbredden før smilende barn kommer i mot deg og snakker til deg på engelsk med en sjarmerende aksent. Selv de aller minste, de som bare går i barnehagen, kan såpass med engelsk at de roper til deg, idet du går forbi. Barna møter du overalt, enten du er på besøk i en avsidesliggende landsby, går gjennom flyktningleiren Al Azza, eller blir omringet av en flokk skolebarn på full fart hjem igjennom gamlebyen i Betlehem. Barna utgjør ca 50 % av befolkningen på vestbredden, hvis vi regner som barn alle de som er under 18 år.

Etter en måned i Palestina har jeg møtt mange barn, mottatt mange smil og på mange måter er det godt å se at palestinske barn og ungdommer er ikke så forskjellige fra barn og ungdommer i Norge. Søsken krangler og springer etter hverandre, de aller minste maser på foreldrene sine, de snakker om fotball, lek og framtidsdrømmer, og ungdommene som jeg møter hver lørdag i flyktningleiren når vi har engelskundervisning er ikke så opptatt av engelsk; derimot er jentene opptatt av å se på guttene og guttene opptatt av å se på jentene. Skulle bare mangel, de er jo tross alt 14 år.

Men barndom i Palestina har også en annen side, en barndom som er preget av okkupasjon. For i et land som har vært okkupert i over 60 år, er det selvsagt at okkupasjonen påvirker hverdagen til barna.

Hver dag må barna i An Nu’man gå gjennom en militær kontrollpost for å komme til skolen. Landsbyen deres ligger på en side av muren og skolen på den andre. Eksemplene er mange på at soldatene har utsatt dem for unødvendig trakassering og bare det å måtte forholde seg til bevæpnede soldater hver dag, er en påkjenning som barn burde være foruten.

Barna i Jubbet adh Dibh må leve i sin landsby uten strøm og uten bilvei. De må gå til skolen hver dag på stien som fører ned til nabolandsbyen. Avstanden er ikke så veldig lang, men om vinteren gjør regnet stien uframkommelig og alltid er de redd for å møte bosettere fra bosettingen i nærheten på skoleveien.

Tilbake til engelskundervisningen i flyktningleiren. Der lærer vi ord som refugee, camp, occupation, ord som ungdommene må bruke for å beskrive seg selv, ord som er en del av deres identitet, ord som beskriver den harde virkeligheten.

De fleste palestinske barn kjenner noen i nær omgangskrest som har vært utsatt for voldelige handlinger fra den israelske hæren og som er eller har vært fengslet av israelske myndigheter. Mange barn har selv vært utsatt for vold fra hæren eller vært i fengsel. I følge israelsk lov kan ikke barn under 16 år bli dømt. Denne loven forbigås ved at 14 åringer risikerer å måtte sitte i varetekt i 2 år før de blir stilt for retten og får en eventuell dom. I den stadig pågående konflikten er ofte barna et direkte mål for Israelske soldater og en del av Israels fiendebilde.

Traume er et ord som ofte går igjen når vi snakker med palestinere om hvordan de har det. – Vi er alle traumatiserte, sier rektoren på Talitha Kumi Lutheran School i Beit Jala, når vi spør ham om han kan angi et antall på hvor stor andel av barna som lider under traumer.
Palestinske barn lever under traumatiske forhold. De er en del av et traume omfatter alle generasjonene og hvor traumene går i arv, et traume som er pågående og ikke avsluttet, og et traume som er både direkte og indirekte. Undersøkelser viser at et sted mellom 40- 70 % av barna har symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

Til tross for dette ser det ut til at de Palestinske barna er utrolig motstandsdyktige. Når du snakker med barna har de tro på en bedre framtid og de har tro på at utdanning skal være med på å bringe dem dit. Barna ser også på seg selv som aktive deltagere i en politisk kamp og at de kan være med på å gjøre en forskjell.

Ikke så rart da, at det er barna som går i første rekke hver fredag når beboerne i landsbyen Al Masara demonstrere mot muren. Det fleste voksne velger å ikke bli med på marsjen opp til piggtråden som sperre veien og hvor soldatene står. Jeg spør tolken vår, Joseph, om hvorfor det er så få vokse med. –De våger ikke, sier han, det er bare barna som har motet som skal til for å demonstrere.

En stille protest

Det er fredag i Betlehem, klokken nærmer seg 17.30 og mørket har lagt seg over byen. Vi er på vei opp til muren og porten der bilene og bussene passerer på vei til Jerusalem. Vi hører raske fottrinn bak oss, det er noen som tar oss igjen. –Å, så dere er de nye ledsagerne? En nonne smiler mot oss og ønsker oss velkommen til Betlehem. –Kom, bare følg meg, sier hun og vi følger etter. Oppe ved muren står en liten flokk, tre, fire nonner og noen andre. Vi starter en stille vandring langs muren, mens nonnene leder oss i bønn, først på latin, så på engelsk;

Hill deg, Maria, full av nåde,
Herren er med deg,
velsignet er du iblant kvinner,
og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.
Hellige Maria, Guds mor,
be for oss syndere,
nå og i vår dødstime.
Amen.

Det er sterkt å gå langs muren i bønn. En ukes arbeid i Betlehem er over og det er ikke mye vi har fått utrettet, bare små dråper i det uendelig store havet. Samtidig har det vært en uke hvor vi har sett og lært mer om hva som skjer her, sett hvordan okkupasjonen holder mennesker fast med et jerngrep. Det vi har sett fyller oss med uro, veien fram til forsoning og fred virker uendelig lang. Da er det godt å kunne ty til bønnen, der våre ord og handlinger ikke strekker til, der kan kanskje Gud gjøre noe.

Hver fredag finner denne bønnevandringen sted, en stille protest mot muren som gjør livet og hverdagen så vanskelig for mange palestinere og så står som et skremmende monument over hvordan vi mennesker kan bygge stengsler oss imellom.

Matprat

Møtet med Palestina er ikke bare møtet med et land under okkupasjon, men her skal jeg faktisk bo i tre måneder og må forsøke å etablere en slags hverdag. En hverdag trenger hverdagsgleder og mat er hverdagsglede.

Ikke langt fra leiligheten vår finnes en grønnskaksbutikk som bugner over av all slags frukt og grønnsaker, det er bare å plukke etter som hjertet og magen begjærer, posene blir tunge og mange. Jeg benytter virkelig anledningen til å fråtse i de fineste råvarer.

Litt verre synes jeg det er med slakteren som ligger vegg i vegg, dyreskrottene henger i vinduet og jeg har kviet meg i over en uke til å gå inn, men i dag måtte jeg til pers. Jeg dårlig i arabisk og han bak disken like dårlig i engelsk og jeg kom ut med noe jeg ikke riktig visste hva var, men etter en runde på kjøkkenet smakte det ikke så verst. Men jeg er ganske sikker på at det ikke blir kjøtt på menyen i morgen.

Desto større er sjansen for at det blir en nok en pose med helt varme, ferske pitabrød. De selges fra små bakerier i de trange gatene i Bethlehem og er helt uimotståelige når en kjenner lukten komme i mot en på vei hjem om ettermiddagen.

Men i dette landet r ikke bare mat mat, mat er også politikk og en del av det bilde som viser hva som skjer under okkupasjonen. Størstedelen av matvarene som selges her inne på vestbredden kommer fra Israel. Palestinske matvarer får en nesten ikke tak. Nesten alt vi kjøper er produsert i Israel; melk, smør, frukt, grønnsaker. Så ønsket om å støtte palestinske bønder og matprodusenter, er ikke lett å gjennomføre.

Da er det godt med den lokale kjøpmannen nede i gata; Vil dere ha israelsk eller palestinsk Yoghurt? Vi tar den palestinske vi, selv om den er dyrere.

I Jesu fotspor

Du skal ikke gå langt inn i gamlebyen i Jerusalem før du går deg på et pilegrimsfølge. Du får lett øye på dem, de går gjerne i flokk, kledd i noe som viser at de utgjør en gruppe som hører sammen; gule capser, like T-skjorter eller noe annet snodig som reiseselskapet har funnet på. For de mange turistene som hvert år kommer til Jerusalem, er dette selve høydepunktet: å gå den samme veien Jesus gikk da han var på vei for å bli korsfestet; Via Dolarosa, smertens vei.

Selv kan jeg ikke for at jeg synes det er litt underlig med alle disse gruppene som går i flokk, bytter på å bære et kors og som synger salmer på veien. Ikke fordi at jeg ikke kan forstå at de føler en nærhet til Jesus når de er så fysisk nær de omgivelsene han levde i. Jesus blir mer virkelig her nede når en lar det synke inn at det var her han levde i tid og rom, det var her Gud ble menneske i kjøtt og blod.

Men det som vekker undringen i meg, er at så mange av de som vandrer sin vei til gravkirken, virker så innadvendte. Det handler om pilegrimene og om Jesus, alt annet stenges ute. Derfor tror jeg ikke mange av pilegrimene løfter blikket mens de går nedover smertens vei og legger merke til de israelske flaggene som henger ut fra vinduene eller står på toppen av hustakene, synlige tegn på israelske bosettinger inne i gamlebyen og tegn på at palestinere er i ferd med å bli presset ut av egen by. Utenfor gamlebyens grenser blir det årlig ødelagt mellom 100-200 palestinske hjem og familier satt på gaten, en smerte som kjennes på kroppen for de som rammes og en smerte vi også utfordres til å ta innover oss.
Egentlig tror jeg ikke mange av pilegrimene i det hele tatt tenker over at de vandrer på okkupert jord når de vandrer smertens vei eller de blir busset i full fart inn til Bethlehem for å se fødselskirken før de blir busset ut igjen.

I Jerusalem går man bokstavligtalt i Jesu fotspor, men for meg som kristen, har det å gå i Jesus fortspor først og fremst en betydning som strekker seg utover det å vandre der han gikk. Jesus kom til dette landet og han kom til de fattige, marginaliserte og utstøtte. Han kom med fred og rettferdighet. Det var her han sa; Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Da handler det å gå i Jesu fotspor om å løfte blikket, ta inn det som skjer rundt oss her og nå, i vår verden. Det handler om å se urett, kjenne på smerten til de som lider og det å prøve å gjøre noe med den urett og smerte vi er vitne til.



Utenfor gravkirken står det alltid en stabel med kors lent opp mot veggen. Når pilegrimene kommer fram til målet, får de løftet korset av sine skuldre før de går inn i kirken og kanskje kjenner de på en letthet når de går inn. Likevel ligger det tunge byrder på pilegrimenes og alle andres skulder som vi ikke kan løfte av oss på lenge: det er tyngden av traumene barna i Yanoun er rammet av og som gjør at de ikke våger seg bort i fra landsbyen sin i redsel for å komme inn i synsfeltet til de israelske bosetteren, tyngden fra skubbingen og pushingen som finner sted i køen inn til kontrollposten hver morgen, hvor fortvilet arbeidere forsøker å få en god plass slik at de ikke kommer for seint til arbeidet og dermed kan miste jobben, tyngden av redselen til kvinnen som hver morgen står opp og går til vinduet for å se i israelske soldater har kommet for å rive huset hennes og tyngden av slitet kvinnene i Jubbet adh Dhib har med å vaske klær i store vaskebaljer fordi Israelske myndigheter nekter landsbyen innlagt strøm. Dette og mye mer, er byrder som ligger tungt på våre skuldre, byrder det ser ut til at vi må bære lenge.