- Vi vil bare leve i fred

La meg få fortelle deg om Jubbet adh Dhid: Jubbet adh Dhib er en liten landsby ikke langt fra Betlehem. Den er så liten at når du spør om veien, så er det ingen som vet at den finnes. -Jubbet adh Dhib??, sier folk, har aldri hør om noen Jubbet adh Dhib. Skal du til Jubbet adh Dhib, trenger du en god taxisjåfør, en som kjenner området rundt Betlehem ut og inn, du trenger taxisjåfør Eli. Han kan ikke kjøre oss helt frem, for veien som går til Jubbet adh Dhib har noen bosetter overtatt. Derfor må vi parkere i en annen landsby og begynne å gå oppover. Vi ser en sti som slynger seg oppover åssiden, men vi ser ingen landsby. Det er greit å gå på stien når det er tørt, men når det regner legger jorda seg som store klumper under skoene, rød jord som det nesten er umulig å få av skoene etterpå.

Etter å ha gått oppover en stund ser vi landsbyen foran oss. Den er som sagt ikke stor, bare 27 hus som til sammen huser 170 mennesker, noen høner og en flokk med sauer. Når vi går det siste stykket inn til Jubbet adh Dhib, kommer det alltid noen mot oss og når vi nærmer oss hverandre, ser vi etter hvert om det er ordføreren som kommer oss i møte eller om det er broren hans, men uansett hvem det er som har kommet for å gå det siste stykket sammen med oss opp til landsbyen, så blir vi alltid hilst med – Welcome to Jubbet adh Dhib.

Jubbet adh Dhib ligger i det som kalles område C, det vil si den delen av vestbredden som er under israelsk kontroll. I område C får ikke palestinerne bygge nytt eller rehabilitere bygninger som allerede eksisterer, derfor har mange av husene i Jubbet adh Dhib rivnings ordre og byen mangler elektrisitet. Det gjør livet vanskelig for landsbyboerne, de tenger mer plass ettersom befolkningen øker og de trenger elektrisitet for å kunne ha en enklere hverdag. Da landsbyen skulle opprette en barnehage, måtte ordføreren Hamsa ta i bruk et av rommene i eget hus, siden det er helt utenfor rekkevidde å få tillatelse til å bygge et nytt bygg. Men landsbyen ønsket så inderlig en barnehage for å gjøre livet lettere for kvinnene. For hverdagen for kvinnene i Jubbet adh Dibh er tøff og det skyldes særlig mangelen på strøm. Baking av brød skjer ute i store utendørs ovner og vasking av klær må gjøres for hånd.

Hverdagen er også vanskelig for barna i landsbyen. Siden de ikke har egen vei, må de gå til fots til skolen hverdag. Veien er ikke spesielt lang, men til tider er den uframkommelig og samtidig er de redd for å møte på bosettere. Lekser er det heller ikke så lett for å få gjort, for etter kl 17.00 er det mørkt nå på vinteren og det blir vanskelig å lese uten lys.

Ordføreren Hamsa viser gjerne fram byen sin. Han viser oss ovnen hvor kvinnene baker brød, jorda hvor de dyrker grønnsaker og butikken hvor det er mulig å kjøpe basisvarer. Han viser oss også hvor bosettingen ligger og mens mørkret kommer ser vi hvordan lysene tennes der hvor israelerne bor. I Jubbet adh Dibh blir det mørkt.

Hamsa er stolt av landsbyen sin og han vil det beste for folket sitt, derfor går han aldri trøtt av å fortelle deres historie. – Vi vil bare leve her i fred, sier han, vi vil ikke være i konflikt med våre naboer, men ha et trygt og godt liv for alle.